En hyllest til Syklubben min

Vi er sju jenter/damer/venninner/hjertevenner/uvenner, og vi har kjent hverandre veeeeldig lenge.  Fem av oss begynte i første klasse på barneskolen, en skled inn på et bananskall i 1. gym (ja, det het det den gangen) og var med en gang den naturligste del av gjengen, mens sistemann, "svensken" ble adoptert en gang på tidlig 80-tallet.  Som du forstår - we go way back!


Sju damer er utrolig forskjellige, det at vi har gått på skolen sammen gjør oss ikke automatisk til en naturlig vennegjeng.  Men - vi holder sammen, år etter år etter år.  Kan det være fordi vi har opplevd så mye sammen, kan det være fordi vi har så mange historier, fordi vi vet så godt hvem de andre er?

Det begynte med at noen formet forsiktige bånd.  Noen bodde ved siden av hverandre, gikk sammen til skolen og så hverandre hele tiden, noen hadde også andre venner, til og med guttevenner!  Alle hadde søsken og alle hadde vi foreldre, og vi kjente dem også.

Så kom kjær'ste-tiden, noen ble samboere, og det kom barn til.  Noen barn kom tidlig og noen barn kom sent, og noen barn er enda ikke konfirmert, og det førte naturligvis til at vi var på ganske forskjellige steder i livet en stund.  Husker jeg tenkte mange ganger at disse jentene har jeg INGEN TING til felles med lenger, hvorfor går jeg i syklubb??  Men vi fortsatte å gå, selv om noen (jeg) hadde noen pauser.  Vi pleide å møtes en gang i måneden, og så begynte vi å dra på turer også !  En sommertur, og en vintertur, og jammen flyttet ikke en av oss til Bergen, så da ble det en Bergenstur også.  Forresten - en honnør til henne, hun som bor i Bergen og nesten aldri går glipp av en syklubb!

Flere barn kom til, noen menn ble skiftet ut med andre menn, noen skiftet ikke enda, og en eneste har ikke skiftet i det hele tatt.  Mann, altså.

Utfordringene strømmer på etter hvert som årene går.  Jeg husker en frustrert mor/datter i en syklubb med historien om hvordan en av gutta hennes var blitt tatt i ett eller annet på skolen, mens den eldste hadde problemer med samboeren - og ikke nok med det - hun fikk telefon fra bestyreren på aldershjemmet om at moren hennes på noen-og-åtti var blitt tatt i smugrøyking på rommet!  Og vi ler, og vi ler, og vi ler, og så gråter vi litt, og så krangler vi litt, og så er vi enige om at vi faktisk er verdens beste syklubb.  Vi deler frustrasjoner i jobbene våre, vi deler gledene ved at det går bra for barna våre, og så trøster vi hverandre når noen ikke har det så bra.

Vi kan stort sett få lov til å lufte våre frustrasjoner, men får ikke alltid den tilbakemeldingen vi ønsker oss (men kanskje den vi trenger…).  Vi har noen som lytter, noen som prater og noen som både prater og lytter, noen som deler alt, noen som deler noe, og noen som ikke deler nesten noen ting, men det gjør heller ikke så mye.

Vi hjelper hverandre, vi er der for hverandre, ihvertfall hvis vi vet at det er noen som trenger oss.  Vi er faktisk ikke synske, har våre egne liv, bekymringer og utfordringer, så vi løper ikke akkurat ned dørene hos hverandre i hverdagen - men vi er der.  Det er noe med å kjenne søsken, kjenner mødrene, de som er igjen, kjente fedrene som er borte alle sammen, kjenner menn og eksmenn, kjenner barn og deres store og små problemer, og så vet vi hvilke knapper vi skal trykke på får å få de andre til å fullstendig fra konseptene!

Vi kunne vel kanskje snart gi ut et bok med tittelen "Hyttebokmonologene", for det meste er dokumentert i diverse hyttebøker, heldigvis relativt kryptert og kun forstålig for de involverte.

 Jeg vet at mange (alle) sammen setter pris på at jeg faktisk er ganske flink til å gjøre voksne damer fine i ansiktet sitt, vi har hatt mangt et vorspiel med koster og skygger, foundation, baser og highlighters, listen blir bare lengre og lengre.  Vi opplever vel alle sammen at det tar noe mer tid å se ut som vi er "absolutly goregous" og at vi faktisk ser sånn ut.  Stearinlys er av og til en velsignelse, men det er også forstørrelsesspeilet og pinsetten som nå alltid er med på tur.

Etter en av våre siste turer, sitter jeg igjen med en del refleksjoner.  Kanskje er det pga opplevelsen av å bli så akutt syk at man da tenker på livet på en litt annen måte, kanskje er det bare fordi vi har noen år på baken, kanskje begynner jeg å bli litt reflektert.  Jeg setter så utrolig pris på jentene-damene-syklubbvenninnene mine, og at vi holder sammen etter så  mange år.  Det kommer sikkert til å bli  heftige diskusjoner, det kommer sikkert til å bli noen som vil reise hjem midt på natten, det kommer sikkert til å være noen som ikke vil være med på skitur, men det gjør ingen ting!  Alle kommer ikke til å være med alltid, eller komme i hver eneste syklubb, men det gjør heller inen ting.  Vi er der, og vi kommer alltid til å være der, på den ene eller den andre måten!

Takk til førstelinjefolket - våre hverdagshelter og -engler

Nesten daglig leser og hører vi om mangler i vårt helsevesen. Jeg tviler ikke på at det er mye som ikke er bra, men har gjort den observasjon at nesten ingen av de som kommer i kontakt med menneskene som dag ut og dag inn jobber i våre helseinstitusjoner, har vært misfornøyd.

Min historie startet ganske problematisk, men dette hadde ingen ting med det offentlige helsevesenet å gjøre.  En simpel henvisning til spesialist ble både "glemt" og trenert, og det flere ganger fra min fastlege.  Da jeg selv tok kontakt med spesialist og forklarte situasjonen, gikk det ikke mange dagene før jeg kom til undersøkelse, og henvisning til utredning på Ullevål kom i posten i løpet av få uker, og dette til og med midt i fellesferien.

Etter undersøkelse på poliklinikken, var konklusjonen grei, du skal opereres, og du er garantert operasjon innen en viss dato. Du vil bli innkalt.

Forventet å vente, men det gikk fort.  Kom til operasjon 27. november, alt fungerte supert, ble godt tatt vare på av både grønnkledde og hvitkledde på sykehuset. Lå der over natten og ble skrevet ut med resept og telefonnummer med formaning om å ringe om det var noe jeg lurte på eller noe som ikke var akkurat sånn som det skulle.

Etter en uke dro vi til fjells for å tilbringe julen og resten av året på Beitostølen.  Alt så bra ut, jeg var primadonna og bar ikke noe som var tyngre enn lommeboken min, koste meg på sofaen og tok livet med ro som foreskrevet.

Så startet det; våknet i en vond drøm som viste seg å være virkelighet.  En telefon til Ullevål (klokken var 5 om morgenen)  gjorde det helt klart at vi måtte få hjelp så fort som mulig, ringte 113, og ambulanse fra Fagernes var på plass på en tid som bare gutta med sirener og blålys kan greie. Gutta i kjeledress fikk meg fort inn i bilen, koblet meg til diverse apparat, og etter det er det meste noe uklart for meg. Vet vi stoppet en gang for å legge inn en nål, ikke akkurat en sport man utøver i full fart på dårlige vinterveier.

Jeg vet det involverte dramatisk blodtrykksfall, og "gutta" ville ikke lenger være på tur med meg.  Luftambulansen sto på Ål, den ble rekvirert, og etter noen minutter på sykestuen på Fagernes, bare det avgårde på min første helikoptertur. Det hastet! 

Jeg har ofte lurt på hvem som lander på taket på Ullevål, og nå vet jeg at jeg er en av dem som gjør det.  De neste minuttene hadde litt Grace Anatomy over seg. Helikoptergutta blir møtt av en kjentmann, heisen ned, de småløper med båren min gjennom korridorene til et ventende team av hvite engler.  Hele tiden følte jeg meg trygg på at jeg var i de beste hender, jeg ble tatt vare på 

Resten handler egentlig om gode opplevelser på Ullevål Sykehus, flinke pleiere på overvåkning, operasjonsstuer og på sengepost, og flinke, dyktige leger.  Selv om det involverte en hasteoperasjon, enda mere overvåkning og diverse blodoverføringer, ble alt utført profesjonelt og vennlig.

Jeg føler at jeg har vunnet i Lotto ved å bo i et land som Norge. Kunne bli tatt vare på, selv langt hjemmefra.  Et AMK som fungerte, de dyktige gutta i ambulansen, både den med hjul og den med rotor. Legen på Fagernes, legene og sykepleierne som ventet og tok imot meg, de som pleiet meg tilbake til "livet", og ikke minst, sto i kontakt med han som sto igjen på Beitostølen som ikke visste hva som skjedde og sikkert var ganske redd.  

Tusen takk til dere alle sammen, dere som gjorde denne skremmende opplevelsen til noe som gjør at jeg sitter igjen med en ærefrykt og en beundring for den jobben dere gjør - hver dag - hele året!

(og som en liten tilleggsopplysning - det blir jul, selv om man ikke lager pakkekalender til 22-åringen, baker 7 slag og vasker ned huset :-))