Takk til førstelinjefolket - våre hverdagshelter og -engler

Nesten daglig leser og hører vi om mangler i vårt helsevesen. Jeg tviler ikke på at det er mye som ikke er bra, men har gjort den observasjon at nesten ingen av de som kommer i kontakt med menneskene som dag ut og dag inn jobber i våre helseinstitusjoner, har vært misfornøyd.

Min historie startet ganske problematisk, men dette hadde ingen ting med det offentlige helsevesenet å gjøre.  En simpel henvisning til spesialist ble både "glemt" og trenert, og det flere ganger fra min fastlege.  Da jeg selv tok kontakt med spesialist og forklarte situasjonen, gikk det ikke mange dagene før jeg kom til undersøkelse, og henvisning til utredning på Ullevål kom i posten i løpet av få uker, og dette til og med midt i fellesferien.

Etter undersøkelse på poliklinikken, var konklusjonen grei, du skal opereres, og du er garantert operasjon innen en viss dato. Du vil bli innkalt.

Forventet å vente, men det gikk fort.  Kom til operasjon 27. november, alt fungerte supert, ble godt tatt vare på av både grønnkledde og hvitkledde på sykehuset. Lå der over natten og ble skrevet ut med resept og telefonnummer med formaning om å ringe om det var noe jeg lurte på eller noe som ikke var akkurat sånn som det skulle.

Etter en uke dro vi til fjells for å tilbringe julen og resten av året på Beitostølen.  Alt så bra ut, jeg var primadonna og bar ikke noe som var tyngre enn lommeboken min, koste meg på sofaen og tok livet med ro som foreskrevet.

Så startet det; våknet i en vond drøm som viste seg å være virkelighet.  En telefon til Ullevål (klokken var 5 om morgenen)  gjorde det helt klart at vi måtte få hjelp så fort som mulig, ringte 113, og ambulanse fra Fagernes var på plass på en tid som bare gutta med sirener og blålys kan greie. Gutta i kjeledress fikk meg fort inn i bilen, koblet meg til diverse apparat, og etter det er det meste noe uklart for meg. Vet vi stoppet en gang for å legge inn en nål, ikke akkurat en sport man utøver i full fart på dårlige vinterveier.

Jeg vet det involverte dramatisk blodtrykksfall, og "gutta" ville ikke lenger være på tur med meg.  Luftambulansen sto på Ål, den ble rekvirert, og etter noen minutter på sykestuen på Fagernes, bare det avgårde på min første helikoptertur. Det hastet! 

Jeg har ofte lurt på hvem som lander på taket på Ullevål, og nå vet jeg at jeg er en av dem som gjør det.  De neste minuttene hadde litt Grace Anatomy over seg. Helikoptergutta blir møtt av en kjentmann, heisen ned, de småløper med båren min gjennom korridorene til et ventende team av hvite engler.  Hele tiden følte jeg meg trygg på at jeg var i de beste hender, jeg ble tatt vare på 

Resten handler egentlig om gode opplevelser på Ullevål Sykehus, flinke pleiere på overvåkning, operasjonsstuer og på sengepost, og flinke, dyktige leger.  Selv om det involverte en hasteoperasjon, enda mere overvåkning og diverse blodoverføringer, ble alt utført profesjonelt og vennlig.

Jeg føler at jeg har vunnet i Lotto ved å bo i et land som Norge. Kunne bli tatt vare på, selv langt hjemmefra.  Et AMK som fungerte, de dyktige gutta i ambulansen, både den med hjul og den med rotor. Legen på Fagernes, legene og sykepleierne som ventet og tok imot meg, de som pleiet meg tilbake til "livet", og ikke minst, sto i kontakt med han som sto igjen på Beitostølen som ikke visste hva som skjedde og sikkert var ganske redd.  

Tusen takk til dere alle sammen, dere som gjorde denne skremmende opplevelsen til noe som gjør at jeg sitter igjen med en ærefrykt og en beundring for den jobben dere gjør - hver dag - hele året!

(og som en liten tilleggsopplysning - det blir jul, selv om man ikke lager pakkekalender til 22-åringen, baker 7 slag og vasker ned huset :-))